Siden grensesnittbindingen mellom stålfiberen og betongmatrisen hovedsakelig er fysisk, det vil si at overføringen av friksjonsskjærkraft er hovedfaktoren, så for selve stålfiberen bør bindingsytelsen forbedres fra de to aspektene av fiberoverflate og fiberform. . Det er følgende fire spesifikke metoder.
1. Overflaten på stålfiberen er ru og tverrsnittet er uregelmessig. Dette målet kan oppnås ved å bruke smelte- og ekstraksjonsmetoden. Når stålfiberen raskt avkjøles i luften, krymper overflaten ujevnt og blir ru, og tverrsnittet krymper også til en halvmåneform, noe som øker kontaktflaten med underlaget. Freste stålfibre har en glatt overflate på den ene siden og en ru overflate på den andre, noe som også øker kontaktflaten med betongen
⒉ plastisk bearbeide fibrene i en viss avstand langs stålfiberens akse. For eksempel "Xinke"-stålfiberen til Japans Kobe Steel Corporations "XOREX"-stålfiber fra Leibang Corporation i USA (figur 2-1, c) og "S-2" og "S--3"-stålfibrene fra Qing'an Iron and Steel Plant stålfiber. Siden overflaten presses til en prismatisk form, eller presses inn i en bølgeform, økes den mekaniske bindekraften.
3. Form endene på stålfiberen. Slik som støpefresing av stålfibre med forankringsplattformer i begge ender; Amerikanske Becker Gongdian "DRAM IX" stålfibre (Figur 2-1, e) og Qing'an Iron and Steel Plant "S-4' og as-so stålfibre,. De er laget av kroker i begge ender; det er også storhodeformede stålfibre ekstrahert ved smelting og ekstraksjon. På grunn av uttrekksmotstanden forbedres forankringseffekten i begge ender.
⒋ Belegg overflaten av stålfiber med epoksyharpiks og overflatemikrorustbehandling. Denne metoden forbedrer ikke grenseflatebindingsstyrken like mye som de tidligere metodene, men den har også visse effekter.
